Pakket inn - tiden står stille

Pakket inn

i

en sykdom

som holder tiden i sjakk

får dagene til å stå stille

...mine dager

ikke alle andres

De tordner avgårde med ekspresstogets fart

og jeg står ved siden av skinnene

og kjenner dragsuget ruske meg i håret.

Jeg ligger pakket inn

venter på våren

som kanskje er

like om hjørnet

og venter på meg

...SURPRISE!!!

Jeg prøver nyte

solen

som skinner

her jeg ligger stille

i min boble av tid

og

venter...

venter...

og mens jeg ligger her

prøver jeg å IKKE tenke på

at noen steder på kloden

er det

evig is og vinter.

House of Elsie.

Et håp - hope

HÅP!

Så har det altså skjedd...

et gjennombrudd!

Kanskje gåten omkring denne mystike sykdommen

ME

er iferd med å bli løst...

"Er du ikke glad!"

sier folk til meg...

Selfølgelig er jeg glad!

Ikke minst fordi sykdommen nå kanskje kan bli tatt mer seriøst...

Kanskje jeg nå slipper å høre til stadighet at

"det ikke er sunt å ligge for mye på sofaen"!

De skulle bare visst

hvor mye jeg hater å måtte ligge på sofaen,

i sengen,

eller måtte si nei til alt det jeg har lyst til!

På det sykeste lå jeg flere uker av gangen

i et mørkt rom...

sa farvel til de jeg er glad i

fordi jeg trodde jeg skulle

DØ

Jovisst er jeg glad!

Hoppende, jublende glad...

og trist...

trist fordi jeg har mistet 12 år av mitt liv, min karriere, så mange venner...

Nå er jeg tvunget til å forholde meg til alt dette igjen...

Det er fryktelig vanskelig...

for jeg vil ikke tenke...

for mye.

Jovisst er jeg glad,

jeg er overlykkelig!

Men jeg er også

redd...

redd for at dette bare er et falskt håp

at det skal glippe...

og jeg står her

i mørket igjen.

For å få et glimt av livet

for så å miste det av syne igjen,

ville være værre enn fortsatt å famle i blinde.

Men

gleden kjenner jeg

sterkest likevel...

og

Håpet

håpet om at livet kanskje ligger der framme og venter på

meg

GI ALDRI OPP

Lyset er der ute - en dag

står jeg midt i livet igjen

Jeg HÅPER

Jeg TROR!



Framtiden

Når jeg blir stor...
Alle barn har vel uttalt denne setningen. Når jeg blir stor skal jeg bli...brannmann...baker...politidame...
Jeg for min del skulle bli bensinstasjoneier...flyger...og tilslutt engelskprofessor...når jeg ble stor.
Jeg ble stor, jeg ble sykepleier, jeg begynte studere engelsk...jeg ble mamma...jeg giftet meg med drømmemannen...vi kjøpte hus...jeg skulle en masse masse masse...så fikk jeg ME. Plutselig handlet det kun om dagen idag og hvordan jeg skulle klare komme meg gjennom den. Jeg er velsignet med godt humør, en ganske enkel og tåpelig humor og sist men ikke minst en god porsjon stahet. De første årene var jeg full av håp, mest lettet over at jeg ikke skulle dø (selv om det føltes slik ofte) og jeg tror jeg rett og slett satte livet på vent. Jeg skulle komme meg gjennom denne sykdommen, sååå skulle jeg LEVE!
Det er snart tolv år siden. Håpet er der fortsatt, humoren og staheten også...men jeg har innsett at LIVET MITT faktisk er HER og NÅ...ikke i en eller annen framtid. Javel, kanskje jeg ikke blir flyger...kanskje ikke engelskprofessor...og jeg jobber nok aldri som sykepleier igjen...MEN jeg LEVER ALTSÅ!!

Jeg må ned på kne og studere livets små under rett foran nesen min. Jeg har kommet meg opp av sengen - for det meste i allefall, og selv om jeg alltid føler meg syk, overkjørt og mishandlet av noe jeg ikke kan se og ikke har kontroll over, så skinner solen på meg med mine begrensninger også. TID, jeg vil ta meg tid til å se, smake, lukte og høre på alt jeg ikke så...da jeg levde et normalt. Det skal jeg gjøre mens dagene går og håpet ligger og stråler i brystlommen min. Jeg vil gjøre veien vakker...hvorenn den fører meg :)