Et håp - hope

HÅP!

Så har det altså skjedd...

et gjennombrudd!

Kanskje gåten omkring denne mystike sykdommen

ME

er iferd med å bli løst...

"Er du ikke glad!"

sier folk til meg...

Selfølgelig er jeg glad!

Ikke minst fordi sykdommen nå kanskje kan bli tatt mer seriøst...

Kanskje jeg nå slipper å høre til stadighet at

"det ikke er sunt å ligge for mye på sofaen"!

De skulle bare visst

hvor mye jeg hater å måtte ligge på sofaen,

i sengen,

eller måtte si nei til alt det jeg har lyst til!

På det sykeste lå jeg flere uker av gangen

i et mørkt rom...

sa farvel til de jeg er glad i

fordi jeg trodde jeg skulle

DØ

Jovisst er jeg glad!

Hoppende, jublende glad...

og trist...

trist fordi jeg har mistet 12 år av mitt liv, min karriere, så mange venner...

Nå er jeg tvunget til å forholde meg til alt dette igjen...

Det er fryktelig vanskelig...

for jeg vil ikke tenke...

for mye.

Jovisst er jeg glad,

jeg er overlykkelig!

Men jeg er også

redd...

redd for at dette bare er et falskt håp

at det skal glippe...

og jeg står her

i mørket igjen.

For å få et glimt av livet

for så å miste det av syne igjen,

ville være værre enn fortsatt å famle i blinde.

Men

gleden kjenner jeg

sterkest likevel...

og

Håpet

håpet om at livet kanskje ligger der framme og venter på

meg

GI ALDRI OPP

Lyset er der ute - en dag

står jeg midt i livet igjen

Jeg HÅPER

Jeg TROR!