Framtiden

Når jeg blir stor...
Alle barn har vel uttalt denne setningen. Når jeg blir stor skal jeg bli...brannmann...baker...politidame...
Jeg for min del skulle bli bensinstasjoneier...flyger...og tilslutt engelskprofessor...når jeg ble stor.
Jeg ble stor, jeg ble sykepleier, jeg begynte studere engelsk...jeg ble mamma...jeg giftet meg med drømmemannen...vi kjøpte hus...jeg skulle en masse masse masse...så fikk jeg ME. Plutselig handlet det kun om dagen idag og hvordan jeg skulle klare komme meg gjennom den. Jeg er velsignet med godt humør, en ganske enkel og tåpelig humor og sist men ikke minst en god porsjon stahet. De første årene var jeg full av håp, mest lettet over at jeg ikke skulle dø (selv om det føltes slik ofte) og jeg tror jeg rett og slett satte livet på vent. Jeg skulle komme meg gjennom denne sykdommen, sååå skulle jeg LEVE!
Det er snart tolv år siden. Håpet er der fortsatt, humoren og staheten også...men jeg har innsett at LIVET MITT faktisk er HER og NÅ...ikke i en eller annen framtid. Javel, kanskje jeg ikke blir flyger...kanskje ikke engelskprofessor...og jeg jobber nok aldri som sykepleier igjen...MEN jeg LEVER ALTSÅ!!

Jeg må ned på kne og studere livets små under rett foran nesen min. Jeg har kommet meg opp av sengen - for det meste i allefall, og selv om jeg alltid føler meg syk, overkjørt og mishandlet av noe jeg ikke kan se og ikke har kontroll over, så skinner solen på meg med mine begrensninger også. TID, jeg vil ta meg tid til å se, smake, lukte og høre på alt jeg ikke så...da jeg levde et normalt. Det skal jeg gjøre mens dagene går og håpet ligger og stråler i brystlommen min. Jeg vil gjøre veien vakker...hvorenn den fører meg :)